Jubileum i 2013


Jubileumsgave til sykehuset

Oppussingen av og fotopresentasjonen i auditoriet på sykehuset var en jubileumsgave i 2013 da det var 275 år siden det første sykehuset (kvæsthuset) ble bygget.
VaKs kjøpte 80 norskproduserte stoler og 15 norskproduserte bord fra Møbeldesign på Kongsberg til en verdi av 153 000. I tillegg brukte vi litt i underkant av 10 000 kroner på å dekorere veggene og kjøpe fotografier, 20 rammer og en del store planter.

Vi vil takke alle bedriftene og leverandørene vi hadde kontakt med i forbindelse med jubileumsgaven, da alle gav oss gode rabatter på de varene vi måtte kjøpe.

I den forbindelse med jubileet har venneforeningen laget en fotoutstilling med tekst i auditoriet. Kom og se den på årsmøtet til VaKs etter jul!
Her er teksten til den permanente utstillingen:

Kongsberg ble grunnlagt av kong Christian IV i 1624 etter at det var blitt funnet sølv her året før.

Inntektene fra Sølvverket gav verdifulle tilskudd til den slunkne danske statskassen. Det har blitt hevdet at Danmark-Norge i vesentlig grad finansierte de stadige krigene mot Sverige med sølv fra Kongsberg. Da Sølvverket ble endelig nedlagt i 1958 var det totalt blitt hentet ut 1350 tonn rent sølv.

Medisinhistorie siden 1625

Det er lang medisinhistorie på Kongsberg. Allerede i 1625 kom den første bartskjærer, en noe privilegert barberer som drev med litt kirurgi ved siden av (!).
Det er også 365 år siden i 2013 at Kongsberg Sølvverk fikk sin første offisielle berglege da Johan Friedrich Nortmann ble ansatt som berghauptmann og medisiner i år 1628.

Kronene i Håvet:

Kong Frederik IV av Danmark-Norge besøkte Kongsberg i juni 1704. Det var han som startet skikken med å hugge inn sitt eget og tidlige kongers monogrammer i fjellveggen i Håvet her i byen.
Kongsberg var ved Folketellingen 1769 Norges nest største by etter Bergen.

Hverdagen for gruvearbeiderne og deres familier kunne være veldig vanskelig.  Kirkeklokkene ringte for å vekke dem klokken tre på natten for å gå på arbeid med fakkel i hånden, og det var lite mat i sekken og i livet ellers. Fra starten ble berget drevet ut med fyrsetting i tillegg til at de brukte hammer og meisel. Det ble eksperimentert med krutt fra 1659 og det ble regulær kruttdrift fra 1681.  Stollen inn til kongens gruve er i dag 2,3 km lang, men det tok over 80 år før den sto ferdig. En inndrift på bare 3-4 m i måneden var vanlig.
I år 1770 sysselsatte Sølvverket 4200 mann, men tidene endret seg. Begynnelsen av 1800-tallet ble en spesielt vanskelig tid for gruvearbeiderne og deres familier. Sølvverkets fallende produksjon og stigende driftsunderskudd kombinert med Danmark-Norges alvorlige økonomiske og politiske problemer på denne tiden, gjorde situasjonen prekær.

I 1805 ble verket nedlagt og mesteparten av gruvedriften innstilt. Krisen forverret seg ytterligere da en stor bybrann i 1810 la mye av bergstaden i aske. Det ble stor nød, folketallet falt drastisk.

Dette bildet viser «skastolen», en innretning som ble tatt i bruk for å frakte skadde opp fra gruvene. Dette tok lang tid med store smerter, for sjaktene kunne være så dype som 1070 meter (Kongens gruve) og den lengste stollen er på rundt 6500 meter (Christian 7. stoll).

Når man endelig kom til overflaten begynte den lange veien til bergstaden med hest og kjerre. Legen gjorde så hjemmebesøk til skadde gruvearbeidere, og først på1800-tallet skulle Sølvverket lage en formell avtale med sykehuset om pleie av sine skadde.

Skadene inne i gruvene skyldes ofte fall fra de sleipe stigene. Fallet kunne være på alt fra én til 100 meter. Mineringen inne i gruvene var tryggere etter rundt 1850 men fortsatt kunne det være store ulykker.
De første kvæsthusene mer hadde en funksjon som oppbevaringssted for uhelbredelig syke og døende, svært fattige, barn uten foreldre og de som hadde kroniske sykdommer mm.

Sølvverket på Kongsberg var først i Norge med både enkepensjon, uførepensjon og skadelønn da ansatte fikk dette allerede fra begynnelsen av bergverksdriften.
Folk bodde trangt og trekkfullt og dødeligheten var stor sammenliknet med andre byer på Østlandet. Særlig var «vårknipa» tung å komme gjennom. Dette viser at dødeligheten hadde sammenheng med for lite og for dårlig mat.

I tillegg var smittsomme sykdommer farlige, særlig for små barn og døeligheten var svært høy blant de små. Bedre ble det ikke når flere av lønningsbetjentene og kjøpmennene ikke behandlet arbeiderne rettferdig.

Pesten var en tilbakevendende forbannelse. I året 1737 besluttet Oberbergamtet at kirkeklokkene skulle ringe dersom noen døde plutselig og tilsynelatende uten grunn, for å gjøre alle oppmerksomme på smitte. Det var også en fortvilet situasjon at det ikke var plass nok til alle gravene på kirkegården. På den eldste kirkegården på Kongsberg ble det funnet 30 unge menn i én grav for en del år siden og stanken fra gravlunden på bildet var til stor plage for folk på Vestsiden til langt ut i 1700-årene.

Tuberkulose og lungebetennelse tok livet av mange av gruvearbeiderne men størst var frykten for det de kalte Stanken; oksygenmangel.

Sykehuset på Kongsberg har gjennom sin 275-årige historie hatt tilhold på fire forskjellige steder i byen, og måten de har blitt benevnt på har også variert.I den første tiden var alt som ble eiet eller drevet av sølvverket betegnet som kongelig. Sykehuset dannet intet unntak og det kunne fra 1738 til ca 1797/98 briljere med tittelen «Det Kongelige Qvæsthuus i Møller Gaden til Svin Grop».

Navnet «Svin Grop» virker her som en slags antiklimaks, men viser bare til en benevnelse av området sydover langs Kirkegårdsveien (Svinegropa).

Institusjonen kaltes bare «Qvæsthuuset» eller ganske enkelt «Sygehuuset» frem til det ble flyttet til gamle rådhustomta på Vestsida, deretter til Myntgata etter bybrannen i 1810.

Gjennomsnittsalderen til en sølvverksarbeider
i 1860 var 38 år.

 Kvæsthusbakken og amtsykehuset

Sykehuset på Kongsberg har gjennom sin 275-årige historie hatt tilhold på fire forskjellige steder i byen, og måten de har blitt benevnt på har også variert.

I den første tiden var alt som ble eiet eller drevet av sølvverket «kongelig». Sykehuset dannet intet unntak og det kunne fra 1738 til ca 1797/98 briljere med tittelen «Det Kongelige Qvæsthuus i Møller Gaden til Svin Grop». Navnet «Svin Grop» virker her som en slags antiklimaks, men viser bare til en benevnelse av området sydover langs Kirkegårdsveien (Svinegropa).

Institusjonen kaltes bare «Qvæsthuuset» eller ganske enkelt «Sygehuuset» frem til det ble flyttet til gamle rådhustomta på Vestsida, deretter til Myntgata etter brannen i

Sykehusenes opphav:
De første offentlige sykehusene var etter alt å dømme i Roma for 2500 år siden og fungerte trolig som sentra for å huse syke og døende slaver. Disse ble etterfulgt av garnisonssykehus og feltsykehus. Rundt år 0 ble sykehusene mer sivile og huset etter hvert både rike og fattige og på 1100-tallet fantes det hele 60 sykehus i for eksempel Bagdad.
I vesten under middelalderen oppnådde imidlertid ikke sykehusene noen spesiell anseelse og kvalitet da de som regel ikke hadde leger tilknyttet virksomheten, så hospitser for fattige, eldre og andre ubemidlede hjelpetrengende var det eneste «offentlige» tilbudet.

Hospitalinfeksjoner var både vanlige og dødelige og de fleste som arbeidet på hospitsene var analfabeter og tjenestefolk. I Norge vard et i eldre tid kirken som tok seg av fattige og syke i bygninger somm ble kalt spitall (av latinsk for hospitale som betyr gjestevennlig). Ordet spedalskhet er igjen avledet av spitall. Det hendte at leprapasienter ble dømt til tvangsinnleggelse, og de ulike hospitsene gikk som regel under navnet fattighus.

Kilder::
Per Sunmann(1988). Fra Kongelig «Qvæsthus» til fylkeskommunalt sykehus.Vanberg Forlag.Kongsberg.
Øyvind Larsen(1944). Berglege henrik Rosted og levekårene på Kongsberg ved slutten av 1700-tallet.Johs Nordahks Trykkeri.Oslo.
http://www.historieboka.no/Modules/historiebok_tidsepoke.aspx?ObjectType=Category&Variant=Article&Category.ID=1133

I 1951 ble det gget en kirurgisk sykepostfløy, med kjøkken og vaskeri og videre en røntgenavdeling. Så fulgte boliger for reserveleger og søsterhjem i 1953. Fra 1958 var det arkitektfirmaet Motzfeldt som stå for all videre planlegging og faglig tilsyn.

Bilde 6: Amtsykehuset fra Myntgata

I 80 år lå fylkessykehuset i Buskerud på Fredheim til sykehuset ble nedlagt i 1893
I 1814 ble Kongsberg Våpenfabrikk grunnlagt for å bøte på arbeidsløsheten og gjøre den nyetablerte norske staten selvforsynt med våpen. I 1816 ble gruvedriften gjenopptatt.

Fra 1797/98 og fram til den store bybrannen i 1810 – som også la byens sykehus i aske – holdt det til i en gammel gård i Myntgata, der latinskolen tidligere hadde vært.

Fra 1813 er det videre dokumentert at sykehuset var i drift igjen, – denne gang lengre nord i Myntgata. Det hadde nå flyttet inn i et nybygg som ble reist på branntomten etter byens fattighus og i 1816 ble sykehuset overtatt av Buskerud Amt. Det var også et fylkessykehus på Kongsberg i perioden 1816 til det ble nedlagt i 1893. I eldre tid ble kvest- eller sykehuset drevet av byens fattigvesen. Det var også tilfelle med den anstalt som ble etablert for å ta seg av de sinnslidende i byen, og som gikk under navnet «dollhuset» (dolhaus betød sinnslidende på tysk)

Kilde:
Etter nedleggelsen i 1893 leide sykehuset lokaler ute i byen over et tidsrom på 11 år.

Sykehuset i 1904
Først i 1904 kunne byens nye kommunale sykehus i «Sahlgårdsskogen» innvies og tas i bruk. Her ser vi sykehuset til venstre, bolig for de ansatte i midten og epidemihuset til høyre. Beliggenheten er den samme i 2013 men de gamle husene er for lengst borte.

Anlegget skulle bestå av to bygninger, et epidemilasarett og ett for ikke smittede, samt en desinfeksjonsanstalt. Disse trebygningene ble innviet i okt 1904 og hadde et gulvareal på 670 kvadratmeter som utgjorde ca 4 prosent av hva dagens sykehus disponerer. Bylegen var samtidig sykehuslege og underlagt et styre på en representant fra formannskapet og to fra bystyret.

I 1922 var et interkommunalt sykehus på Kongsberg kostnadsberegnet til en mill kroner. Planene måtte skrinlegges på grunn av nedgangstidene i 20-årene. Numedalsbanen fikk også sine budsjetter sterkt redusert. I 1936 ble det på ny lagt frem planer om bygging av nytt sykehus, men krigsutbruddet i 1940 satte en effektiv stopper for det.
I 1951 ble det bygget en kirurgisk sykepostfløy, med kjøkken og vaskeri og videre en røntgenavdeling. Så fulgte boliger for reserveleger og søsterhjem i 1953. Fra 1958 var det arkitektfirmaet Motzfeldt som stå for all videre planlegging og faglig tilsyn.

Tyske tropper inntok Kongsberg
VIDAR SKAAR BORGERSEN
PUBLISERT i Laagendalsposten: 22.04.2010

Den 9. april, for 70 år siden, var ingen vanlig dag å våkne opp til. Norge var i krig. I løpet av natta var Kongsberg blitt mørkelagt. Avisene for 9. april inneholdt stort sett bare nyheter om det tyske overgrepet og annonser som oppfordret byens befolkning til å rømme Kongsberg. Alt var i det hele tatt ganske kaotisk. Folk forlot arbeidsplassene sine, tok med seg familien, og dro ut av byen så fort som råd var. Noen på sykkel, andre med hest og vogn eller med bil.

«Alle barn ble sendt hjem da meddelelsen om det tyske overfallet kom.
Onsdag 10. april ble det slått opp plakater rundt om i byen med følgende tekst:
«Etter siste meldinger bør den frivillige evakueringen fortsette. Torsdag den 11. april vil transport avgå fra Kirketorvet fra kl 5, morgen til kl. 9. Evakuerende må ha med seg håndbagasje. 2 ulltepper og hodepute, 1 sett undertøi, 1 par strømper, støvler eller sko, mat for 2 dager, tallerken, kopp, kniv, skje, gaffel, kokekar, håndklæ og såpe. Barn uten foresatte sendes kl. 7 til barnekolonien i Rollag. Det medsendes ulltepper, varme klær, gode støvler m.v.»

De første tyskerne kom over Gamlebrua ut på kvelden fredag 12. april.  De møtte ingen motstand. I løpet av lørdagen kom det flere tyske tropper og den formelle overgivelsen av byen fant sted lørdag ettermiddag. Da hadde allerede flere butikker åpnet igjen. Søndag var det et yrende liv i byen.
Etter hvert kom de evakuerte tilbake fra bygdene rundt, og rasjoneringskort, blendingsgardiner, reiseforbud og surrogater ble snart en del av hverdagen.

Den vonde tida varte i fem år.

Den tyske okkupasjonen av Norge ble gjennomført med mindre voldsbruk enn en del andre steder, særlig i Øst-Europa. At Norge relativt sett slapp billigere unna, endrer imidlertid ikke på det faktum at landet fra 1940 til 1945 var underlagt et brutalt diktatur tuftet på nasjonalsosialistisk ideologi og styrt etter nazistiske prinsipper. Norsk rett ble underordnet tysk rett.

Reichskommissar Josef Terbovens instruks fra Hitler gjorde det dessuten klart at dersom gjeldende rett ikke var forenlig med de tyske behov, kunne Reichskomissar «skape ny rett».

18. september 1944 foregikk det en større sprengningsaksjon ved Kongsberg Våpenfabrikk.
A-hallen på kanonavdelingen ble sprengt, og uten tap av menneskeliv. De som sto bak var «Oslogjengen», anført av Gunnar Sønsteby, også kjent som «Kjakan». Man funderte i begynnelsen på å sabotere kraftforsyningen, men det ble etter konsultasjon med eksperter besluttet at ødeleggelse av bore- og freseverket ville gi størst ulempe for produksjonen. Milorg-sjefen på Kongsberg, Oscar Beck, var med på planleggingen, og ble til slutt med på selve aksjonen også, stikk i strid med vanlig praksis. Sønsteby, Beck og kjentmannen Arne Gundeid tok seg inn på området med rundt 100 kg plastisk sprengstoff. Flere kanoner, maskiner og deler av verkstedbygningen ble hardt skadet i eksplosjonen senere på området.
Sabotørene selv slapp unna, og tysk etterforskning kom aldri til bunns i saken.

Sykehuset med moderne tilbygg i 1967
I dag er det eldste huset for lengst forsvunnet og erstattet med et tidsriktig og moderne sykehusbygg som frem til det ble en del av det statlige foretaket «Blefjell sykehus» i 2001, var i Fylkeskommunens eie.

Senere har sykehuset fått flere tilbygg med blant annet boliger til det fremstår slik det ser ut i 2013.

Kilder
Per Sunmann(1988). Fra Kongelig «Qvæsthus» til fylkeskommunalt sykehus.Vanberg Forlag.Kongsberg.
Øyvind Larsen(1944). Berglege henrik Rosted og levekårene på Kongsberg ved slutten av 1700-tallet.Johs Nordahks Trykkeri.Oslo.
http://www.historieboka.no/Modules/historiebok_tidsepoke.aspx?ObjectType=Category&Variant=Article&Category.ID=1133